Sprøyter, sprøyter, sprøyter
Å stikke seg selv er en bagatell. Det synes i alle fall Daniel, 18 år. Minst tre ganger i uken setter han en sprøyte på seg selv.
- Se her, sier han.
På oversiden av venstrehånden, bak andre og tredje knoke, synes et blodkar som er litt tykkere enn de andre.
- Jeg stikker alltid i samme blodkar. Det har blitt tykkere, så det er veldig enkelt.
Gjør det vondt?
- Æsj, det tenker man ikke på. Det går på et par minutter.
Men å injisere faktor VIII-konsentrat, er ikke det samme som å ferievaksinere seg før en charterreise.
- Nålen må inn i blodkaret, forteller Daniel. Det kan være litt vanskelig i begynnelsen, men man vender seg til det.
Han husker en gang da han var på klassetur. Det var før han hadde begynt å stikke seg selv. Sykepleierne på det lokale legesenteret var ikke vant med dette.
De holdt på i fire timer.
- Puh, sier Daniel når han tenker tilbake på det. Det var ganske slitsomt den gangen.
Siden lærte han å stikke seg selv.
Han har fått øve på å ta sprøytene sammen med kyndig helsepersonale.
I dag er det en del av hverdagen hans å stikke seg selv.
Tre ganger i uken setter moren hans frem medisinen på kjøkkenbordet i huset.
- Så sjekker jeg om pakningene er borte når jeg kommer hjem fra jobben, forteller Mari.
Når Daniel er bortreist, kan det bli litt vanskeligere.
Som da han var på en festival for et par år siden. Da måtte han ta sprøyten sin i teltet.
Eller da han var på et stort stevne sammen med hundrevis av andre ungdommer. Da visste han ikke hvor han skulle gå for å sette sprøyten.
- Jeg hadde sprøytene mine, men hvor skulle jeg ta dem?
Han satt for det meste foran dataskjermen og spilte spill.
- Man blir ganske sløv i hjernen, men det var moro.
Datamaskiner er en av Daniels store interesser, og et av favorittspillene er ifølge ham avhengighetsskapende.
- Men jeg har klart å komme meg unna nå, sier han.
I dag går Daniel det siste året på naturfaglig linje på videregående.
- Matten er vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. Men det går bra, sier han.
Etter videregående skole skal han studere videre. Det blir nok datanett-teknikk.
Daniel tenker nesten aldri på at han har alvorlig hemofili. Det er bare når han skal stikke seg.
- Mamma bekymrer seg mer, sier han.
