Marit 16 år
Jeg var veldig trøtt. Jeg pleide å gå hjem i lunsjpausen for å sove. Mange trodde at jeg skulket. Det kjentes ikke bra ut.
Alle andre går på skolen selv om de er litt snørrete. Men hvis jeg er forkjølet, blir jeg kjempesyk. Jeg må være hjemme i flere dager.
Vi visste ikke hvorfor jeg var så mye syk. Det var et mysterium. Da jeg var liten og mamma handlet, pleide jeg å sitte i vognen og sove. Jeg orket ikke å bli med inn. Da de oppdaget at jeg hadde immunsvikt, føltes det som en lettelse.
Nå får jeg behandling. Men det var skummelt å begynne å stikke seg selv. Jeg trodde at det skulle gjøre vondt, og at jeg ikke ville klare det. Men jeg fikk øve på sykehuset. Det tok noen uker å lære seg det. Nå er det en vane.
Jeg tar medisinen to ganger i uken. De dagene kan jeg ikke trene. Men jeg vil ikke bare sitte stille. Jeg vil kjenne at jeg lever og ikke være bundet.
Man kan faktisk treffe venner mens man tar medisinen. Iblant går vi ut eller noe, det er ikke noe rart. Jeg må bare teipe fast slangen ordentlig, så den ikke løsner.
Hvis det er veldig varmt ute, kan det klø litt når man har tatt medisinen. Jeg kjente det da vi var i Spania. Da gikk vi ut senere om kveldene i stedet. Man må tilpasse seg litt, men det er ingen stor sak. Det viktige er at man har det bedre.
Iblant tenker jeg på et dataspill med boksing. I hjørnet finnes det små ruter som viser hvor mye krefter man har igjen. Når de er nede på gult, er det på tide å fylle på. Slik er mitt immunforsvar. Når jeg har tatt medisinen, blir det grønt igjen.
