Jeg trodde jeg var lemster etter trening
Magnus prøvde å reise seg, men bena gjorde ikke det han ville. Da forsto han at noe var galt. Verkingen han hadde kjent i de siste ukene, var noe annet enn stølhet.
Det begynte i fjor høst. Magnus og kona hans hadde kjøpt et hus et par måneder tidligere.
- Vi holdt på å renovere, forteller han.
Huset, en villa i to etasjer fra 60-tallet på et lite sted, trengte å pusses opp. Magnus, som i dag er 26 år, var tidligere helt frisk. Han spilte innebandy og pleide å jogge. Men midt i renoveringen av det nye huset fikk han en merkelig følelse i armene og hendene. Men han tenkte ikke så mye over det akkurat da.
- Jeg jobbet i vei som vanlig, forteller Magnus.
Men verkingen forsvant ikke. Det gjorde vondt og strammet i armer og hender. Han beskriver det som stølhet. Han jobbet i det nye huset og hadde i tillegg mye å gjøre på den vanlige jobben sin. Det hadde ikke vært så rart om han hadde blitt støl.
Han kunne selvfølgelig ikke vite at verkingen var symptomer på den autoimmune sykdommen GBS, Guillain-Barrés syndrom.
Stadig svakere
Snart gikk verkingen over i
muskelsvekkelser. Og siden gikk det raskt, som er vanlig ved GBS. Etter tre,
fire uker hadde han vanskelig for å klare å kle på seg selv. Fingrende gjorde
ikke som han ville.
- Jeg var som et lite barn, forteller Magnus.
Han sier at han i ettertid har tenkt at han burde ha søkt hjelp umiddelbart. Men han var helt sikker på at dette ville gå over. Han beskriver seg selv som sta. Når fingrene ikke gjorde som han ville, nektet han å gi opp. Han begynte å konkurrere med seg selv, og kjempet til han hadde fått på seg sokkene sine.
I oktober hadde det likevel gått så langt at han var nødt til å søke hjelp.
Han husker vendepunktet. Han var ute i skogen med foreldrene sine. Det var en fin dag for en høsttur. Men Magnus hadde som vanlig problemer med å gå. På kort tid falt han tre ganger. Han kunne ikke komme seg opp selv.
- Det var ubehagelig. Da forsto jeg at noe ikke var som det skulle, forteller han.
Han beskriver det som at kroppen ikke har reagert på hjernens signaler. Da han lå der på bakken, tenkte han at nå skal jeg flytte benet for å komme opp, men benet lot seg ikke røre.
Lettet over å få beskjed
Magnus ble lagt inn på sykehus.
Etter to uker kunne de konstatere at det var GBS som forårsaket verkingen og
muskelsvekkelsene.
Det plutselige forløpet er typisk for sykdommen. Den som rammes, blir ofte dårligere bare på noen få uker. Det kan, som i Magnus sitt tilfelle, begynne med verking i armer og hender. Enda vanligere er det at det begynner i bena og føttene.
For Magnus var det delvis en lettelse å få vite hva som var feil i kroppen. Fremfor alt fordi det var helt klart at det ikke var en hjernetumor som spøkte.
- Ja, det var en enorm lettelse. Når man ligger der i sykehussengen, bekymrer man seg selvfølgelig for det verste. Da de forklarte at det var GBS, hadde jeg faktisk ganske lett for å akseptere det, sier han.
Til forskjell fra andre autoimmune sykdommer, er GBS oftest forbigående. Etter noen måneders behandling pleier symptomene å gi seg.
Magnus har fremdeles svekkelser i visse muskler. Blant annet i armene.
- Det kjennes som en tomhet, forklarer han.
Rom for rom
Han beskriver at han blir fortere trett.
Enkelte ting tar det lengre tid å gjøre. Han kan også ha vanskelig for å løfte
tungt.
- Jeg synes likevel at det har gått bra å venne seg til dette, sier Magnus.
Bortsett fra muskeltrettheten beveger han seg uhemmet. Han trenger ikke lenger krykkene han hadde tidligere, og han jobber som vanlig.
- Jeg klarer mer enn jeg tror iblant. Jeg kan kjenne at jeg har hatt en psykisk sperre, men nå har jeg begynt å prøve meg frem, sier Magnus.
Han forteller at han nylig prøvde å spille innebandy igjen. Kondisen manglet absolutt, men han kunne likevel henge med.
Renoveringen av huset tar også lengre tid enn planlagt.
- Jeg har snudd om på det, og ser det som en utfordring.. Vi tar rom for rom, forteller han.
