Jeg ville ikke fortelle det til noen

Karin sa ingenting på jobben. Hun jobbet i en fremgangsrik it-bedrift. Hun ville ikke at kollegene skulle behandle henne annerledes bare fordi hun hadde fått en autoimmun sykdom.

- Dette med å få en diagnose har egentlig to sider, sier Karin.

I dag er hun 48 år. Det har gått en god stund siden hun fikk vite at hun har en kronisk sykdom.

- På den ene siden vil man selvfølgelig vite hvorfor man er syk. På den andre siden finnes det en risiko for at man begynner å se seg selv som mer syk enn man er, sier Karin.

Hun forteller om hvor vanskelig det er å forholde seg til at hun er rammet av en autoimmun sykdom.

- Jeg ville fortsette å leve som vanlig, sier Karin.

Det kunne hun i stor utstrekning gjøre. Sykdommen gjorde henne periodevis svak. Men innimellom hadde hun det bra fysisk og klarte seg uten større problemer.

- Det var hverdagen som var det viktige. Alle aktivitetene, og at barna hadde det bra, sier hun.

Hun ville ikke oppføre seg som om hun var syk. Hun ville heller ikke at omgivelsene skulle se henne slik. Karin valgte derfor å ikke snakke om sykdommen sin.

- Jeg tenkte: Hvorfor skal jeg snakke om en sykdom som ikke synes, sier hun.

Samtidig var det en uro der. Ville hun bli svakere? Hvordan skulle hun klare seg? Hvordan skulle det gå for familien?

De hun snakket med, var sine nærmeste. Fremfor alt mannen sin. For selvfølgelig hadde hun behov for å snakke med noen. Men også det var vanskelig.

- Jeg så jo at det var vanskelig for ham, og iblant forsøkte jeg å holde igjen, forteller Karin.

Dilemma på jobben
Utad fortsatte hun å unngå å snakke om sykdommen. Det var et veivalg som ble satt på spissen da hun skulle søke ny jobb.

Men også da holdt hun fast ved beslutningen sin; hun unngikk å fortelle arbeidsgiveren sin om sykdommen.

- Jeg husker hvor vanskelig det var å sitte på jobbintervju og ikke fortelle at jeg kanskje hadde en autoimmun sykdom som, hvis den blomstret opp, ville gjøre det vanskelig for meg å klare arbeidsoppgavene mine. Jeg visste at jeg ville ha problemer med å klare en heltidsjobb. Men jeg hadde bestemt meg for å holde tett om sykdommen min, sier Karin.

Hun fikk den nye jobben som systemutvikler hos en stor it-bedrift, og hun husker denne tiden som svært morsom.

Det var i årene før it-boblen sprakk, og det var veldig god stemning på arbeidsplassen.

Selv om det ikke føltes helt bra å ikke fortelle, syntes Karin, og det synes hun fremdeles, at hun gjorde det som var beste for henne.

- Jeg forsøkte å leve i en positiv ånd. Som person er jeg nok slik. Det blir lettere å leve hvis man forsøker å se det lyse i det hele, sier hun.

Etter en stund ble hun likevel dårligere. Hun fikk problemer med å konsentrere seg og tenke logisk.

- Det føltes som en sveiseflamme inne i hodet. Jeg fikk det ikke til. Det var helt tomt, og jeg hadde problemer med å skrive lange setninger.

Karin var nødt til å fortelle det til arbeidsgiveren og kollegene sine.

- De tok det veldig bra. Noen trakk nesten på skuldrene, noe som forbauset meg, men det var deilig at ingenting ble ødelagt, sier hun.

Etter en slitsom tid ble hun likevel tvunget til å sykemelde seg.

- Jeg hadde problemer med å erkjenne det for meg selv. Det føltes virkelig som at jeg hadde mislyktes, og jeg var svært nedstemt. Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne jobbe lenger, sier hun.

Tid for luksus
I dag jobber ikke Karin i det hele tatt. Noen ganger savner hun det, forteller hun. Men hun har samtidig funnet ro i tilværelsen.

Hun innretter seg etter hvor mye kroppen orker. Hun trener og bruker mye tid på familien.

- Det er kanskje det jeg verdsetter aller mest, at jeg nå har tid. Jeg har tid til barna. Jeg lytter mye mer til dem. Når de kommer hjem og forteller om en liten episode fra skolen. Slike stunder tar jeg vare på på en annen måte. Det er ordentlig luksus. Jeg leser mye mer, og tar lange lunsjer med venninnene mine, sier hun.

Karin forteller at hun fremdeles drives av å planlegge og iverksette prosjekter. For henne er det ikke så stor forskjell om det gjøres på en arbeidsplass eller i hjemmet.

- Det er det å gjennomføre ting som er morsomt, sier hun.

Hagen har derfor blitt en oase som gir både energi og glede. Hagen er også et perfekt sted til kombinasjonen av arbeid og hvile.

- Det finnes mange steder i hagen der man kan sitte og ta seg inn igjen. Det gjelder å finne en riktig kombinasjon mellom arbeid og hvile, sier hun.

Iblant er det selvfølgelig tøft.

- Visse dager er en plage. De dagene finnes også. Da går jeg og legger meg, sier hun.