Immunglobuliner

Denne informasjonen er kun beregnet på helsepersonell.

Antistoffer er en del av kroppens spesifikke immunforsvar. Deres viktigste oppgave er å oppdage smittestoffer. Smittestoffene kan være bakterier, virus, orm, parasitter eller sopp. Det spesifikke immunforsvaret utvikles suksessivt etter fødselen etter som vi møter nye smittestoffer eller blir vaksinert.

Antistoffer er store proteiner som ser ut omtrent som en kreps med to klør. De har evne til å bindes til smittestoffets overflatemolekyler, antigener, og gjøre det lettere for andre deler av immunforsvaret å bekjempe smittestoffet. B-lymfocyttene modner i benmargen, og når de stimuleres, gjennom å treffe sitt spesifikke antigen, omdannes de til plasmaceller som produserer antistoffer. En aktivert plasmacelle kan danne opptil 2 000 antistoffer per sekund.

Antistoffer kan deles inn i fem undergrupper:

• IgG er det antistoffet vi har mest av i blodet, og som utgjør en viktig del av immuniteten vår.
• IgA er det antistoffet vi totalt sett har mest av i kroppen, blant annet i luftveier og i mage/tarm-kanalen.
• IgM er det største antistoffet. Denne typen antistoffer dannes fremfor alt i begynnelsen av en infeksjon, og kan effektivt bindes til smittestoffer.
• IgD er et antistoff med en funksjon som ikke er helt klarlagt.
• IgE er et viktig antistoff som beskytter store mikroorganismer som orm og parasitter. IgE er også involvert i allergiske reaksjoner.
  

I unntakstilfeller kan antistoffene vende seg mot sin egen kropp. De forvandles da fra venn til fiende. Antistoffene kan for eksempel bindes til nervetråder. Følgen kan bli en sykdomstilstand som for eksempel forårsaker svekkede muskler, prikking i fingrende eller bortdovning i føttene.

Antistoffer, i utvunnet format, har lenge vært brukt til medisinsk behandling. De kalles da immunglobuliner (eller gammaglobuliner). Legemiddelet framstilles fra friske personers blodplasma. Det trengs et stort antall blodgivere for å fremstille immunglobulin. Personene som gir blodplasma, må være helt friske, og blodplasmaen må testes nøye for å spore smittestoffer som kan forårsake sykdommer som HIV, hepatitt A, hepatitt B eller hepatitt C. I tillegg finnes det krav til minst to uavhengige rensetrinn ved produksjonen. Etter produksjonen testes legemidlet ytterligere. Gjennom renseprosesser får man et konsentrat som for det meste består av IgG. Det kan også inneholde spor av IgA og IgM. Produksjonsprosessen er avansert og tidkrevende. Det tar cirka 9 måneder å produsere en dose immunglobulin.

• Til toppen
  

Legemidler som inneholder immunglobuliner, gis til pasienter som har immunmangel eller autoimmune sykdommer. Pasienter som har immunmangelsykdommer, har ofte for lave nivåer av antistoffer i egen kropp. Under behandlingen fylles det på med antistoffer, slik at pasienten blir mer motstandsdyktig mot infeksjoner. Immunglobulin i høye doser har vist seg å ha en stabiliserende effekt på immunforsvaret vårt. Virkningsmekanismen er forskjellig for forskjellige autoimmune tilstander. I enkelte tilfeller kan de tilførte immunglobulinene blokkere de skadelige antistoffene fra egen kropp, og dermed hindre dem fra å angripe cellene i kroppen. I andre tilfeller påvirker behandlingen cytokinene, slik at inflammasjonen dempes, ellers påvirkes immunforsvarets lymfocytter som produserer de skadelige antistoffene.

Immunglobulinbehandling kan gis på tre forskjellige måter: intravenøst (i et blodkar), subkutant (i underhudsfettet) eller intramuskulært (i en muskel), noe som er mindre vanlig i dag.

Subkutan immunglobulinbehandling (SCIG)
Subkutan (infusjon i underhudsfettet) immunglobulinbehandling gir en mulighet for hjemmebehandling. Det kan gjøre tilværelsen enklere å ta legemidlet når det passer i hverdagen i stedet for å bestille en tid på sykehuset for hver behandling. Det blir lettere å leve et "normalt" liv, med skole, arbeid og fritidsinteresser. Mange pleier å si at livskvaliteten deres har blitt forbedret siden de begynte med hjemmebehandling.¹

Intravenøs immunglobulinbehandling (IVIG)
I dag brukes intravenøs behandling fremfor alt til personer med autoimmune sykdommer. Det krever nemlig høye doser av immunglobulin, noe som det kun er mulig å få intravenøst.

• Til toppen

Immunglobulinbehandling av pasienter med både primær og sekundær immunmangel gis for å erstatte den mangelen på antistoffer som disse pasientene har, for slik å minske antallet infeksjoner.

Primær immunmangel
Immunmangel er en sykdom som er forårsaket av at noe i immunforsvaret mangler eller ikke fungerer. Kroppen har vanskeligere for å stå imot og bekjempe smittestoffene. Uten behandling kan primær immunmangel innebære tilbakevendende infeksjoner og et stort antall penicillinkurer per år. Pasientene er ofte trøtte og har kanskje vanskelig for å jobbe eller gå på skolen. Vanlige symptomer er tilbakevendende ørebetennelser, bihulebetennelser, luftrørskatarrer og lungebetennelser.

Enkelte personer med primær immunmangel er så godt som helt friske, og får aldri vite at de har en immunmangelsykdom.

Primær immunmangel skyldes at kroppen har vanskelig for å produsere antistoffer. De vanligste formene av primær immunmangel er IgA-mangel og IgG-subklassemangel.

Sekundær immunmangel
Immunmangel kan også være sekundær. Da er det en annen, bakenforliggende årsak som hemmer immunforsvaret, for eksempel HIV, brannskader, nyre- og tarmsykdommer.

• Til toppen

Formålet med immunglobulinbehandling ved autoimmune sykdommer er å fremme en immunmodulering, det vil si en forandring av vårt eget immunforsvar.

Nevrologi
Guillain-Barrés syndrom (GBS) og Multifokal motorisk nevropati (MMN) forårsakes av antistoffer som angriper perifere nervetråder. Det vil si nerver utenfor hjerne og ryggmarg. Slik sett er de nevrologiske sykdommer. Når antistoffer bindes til nervetråder, brytes et lag av isolerende fett (myelin) ned. Konsekvensen er at det blir vanskeligere for nervesignalene å nå frem. Iblant når ikke signalene frem i det hele tatt. Det er dette som forårsaker påvirkning på muskelstyrke og følelser.

Guillain-Barrés syndrom (GBS)
GBS er en akutt inflammatorisk sykdom. Sykdommen kjennetegnes av raskt økende muskelsvakhet. To av tre personer som rammes av GBS, har rapportert at de har hatt en infeksjon rett før de ble syke. Det er vanlige infeksjoner i hals, luftrør, mage og urinveier som kan oppstå i forkant av GBS. Sykdommen kan også utløses av vaksinasjoner og enkelte medisiner.

Multifokal motorisk nevropati (MMN)
MMN starter som regel med muskelsvakhet, som er det vanligste og mest fremtredende symptomet. Svakheten starter ofte i armer eller hender, ofte på den ene siden av kroppen, og det kan føles som om styrken i de berørte musklene plutselig forsvinner. Finmotorikk, gripeevne og presisjons­bevegelser kan bli dårligere, mens det er ikke vanlig at følelsesfunksjonene blir forstyrret ved MMN.

Sykdommen kan ha et progredierende forløp og flere muskler vil, etter som tiden går,  svekkes. Det kan ta flere år før musklene i armer og bein  svekkes. Hjertemuskelen og muskler i  luftrøret, tarmene og urinblæren påvirkes derimot ikke. MMN rammer oftest yngre og middelaldrende menn, men også kvinner kan rammes.

MMN kan per i dag ikke helbredes, men det finnes behandling som kan lindre symptomene.

Hematologi og idiopatisk trombocytopen purpura (ITP)
ITP er en autoimmun sykdom som karakteriseres av lavt trombocyttantall og økt blødningstendens. Den bakenforliggende trombocyttdestruksjonen er forårsaket av autoantistoffer mot trombocyttene. ITP er enten akutt eller kronisk. Den akutte varianten rammer i hovedsak barn, og kommer etter en infeksjon. Den går sjelden over til kronisk ITP. ITP hos voksne er i de fleste tilfeller kronisk og kommer oftest snikende.

Revmatologi og Kawasakis sykdom
Kawasakis sykdom er en autoimmun primær vaskulittsykdom som fremfor alt ses hos barn, og da hovedsakelig hos barn under 5 år. Sykdommen er en blodkarinflammasjon som kan ramme stort sett alle arterier, inkludert aorta. Den påvirker mange forskjellige organer, som hud, slimhinner, lymfekjertler, blodkar og hjerte. I hjertet kan det dannes alvorlige aneurismer hvis ikke sykdommen behandles.

• Til toppen

1. Fasth A, Nyström J: Quality of Life and Health-Care Resource Utilization Among children with Primary Immunodeficiency REceiving Home Treatment with Subcutaneous Human Immunoglobulin. Springer Science + Business Media, LLC 2008.